Skognymfer (Idea) er en slekt av store sommerfugler og tilhører gruppen Monarksommerfugler. Alle har store, hvit vinger med svarte flekker og holder seg høyt oppe i tretoppene. Som de fleste monarksommerfugler er skognymfene giftige.
Denne sommerfuglen kommer opprinnelig fra Sørøst Asia.
Bildene er tatt i Phuket Butterfly Garden and Insect World i Thailand.
Siden vi er på fargen oransje i Moseplassen konkurranse om blomsterfavoritter tenkte jeg at jeg skulle legge ut noen bilder og litt info om en oransje sommerfugl også. Disse bildene er tatt i Phuket Butterfly Garden and Insect World i Thailand.
Man finner Cethosia cyane i India og til det sørlige Kina og Indokina. Fra 2005 er den også blitt sett i Malaysia, Singapore og Thailand.
Hannen har klar og sterk oransje overside, mens hunnens farger er grått og hvitt. Larvene til Lacewing-sommerfugler lever på bladene til planten Passiflora (Pasjonsblomst).
Neslesommerfuglen (Nymphalis urticae) tilhører dagsommerfuglene og er en av de aller mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den finnes i hele Norge og har fått navnet sitt fordi larvene lever på nesleplanten.
Vingespennet er mellom 4 og 5 cm, fargene er oransje og rødbrunt. Den har markerte mørke flekker i vingenes fremkant og blå flekker langs bakranden av vingene. Undersiden av vingene er mørkt brune/brunsvarte.
Neslesommerfuglen finner man på solrike steder i hager, skog og enger. Tidlig på våren legger de overvintrende sommerfuglene egg på nesleplantene. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr på sensommeren og høsten. De voksne sommerfuglene overvintrer innendørs i f.eks. uthus, garasjer o.l.
Tistelsommerfugl (Vanessa cardui) tilhører dagsommerfuglene. Den overvintrer ikke i Norge, men flyr nordover om våren bl.a. til Norge og legger egg. I løpet av sommeren dør den voksne sommerfuglen og om høsten flyr de unge sommerfuglene sydover (Sør-Europa, Afrika og Midt-Østen).
Enkelte år er den sjelden, andre år kan man se mange av dem over hele landet, men den er vanligst i Sør-Norge. Tistelsommerfuglen er den sommerfuglen som har den største naturlige utbredelse i verden og man kan se de stort sett over hele jorden.
Vingespennet er mellom 5 og 6 cm. Fargene er orange og brun med sorte og hvite markeringer. Den holder gjerne til der hvor det vokser tistler, men også på blomsterrike steder.
Fiskemåken (Larus canus) er en av våre vanligste måkearter og er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.
Den er en av de minste måkene og veier ca. 300 – 500 gram, er mellom 40 – 45 cm lang og har et vingespenn mellom 100 – 110 cm.
Den er utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika. Mange av måkene overvintrer på vestlandet, mens andre (de sørnorske) drar ut av landet i august/september nedover til kystområdene i Danmark, Skottland, den engelske kanal og nedover til Portugal.
Jakt på fiskemåke er tillatt i hele landet fra 21. august til siste dag i februar.
Fiskemåkens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Grågåsen (Anser anser) er en stor gås i andefamilien. Den blir ca. 75 – 90 cm lang, vier ca. 2,5 – 5,5 kg og har et vingespenn på 150 – 180 cm. Den er en trekkfugl med utbredelse i Europa og Asia.
I Norge hekker grågåsen stort sett langs kysten, men den er også registrert i innlandet på Østlandet.
Den norske bestanden trekker sydover til Nederland og Spania fra august/september og returnerer til Norge i slutten av mars/mai. Enkelte overvintrer i Norge.
Det er tillatt med jakt på grågås i hele landet fra 10. august til 23. desember, unntatt i de tre nordligste fylkene.
Grågåsens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Kaie (Corvus monedula) er en liten kråkefugl som ikke blir lenger enn ca. 35 cm. Den lever stort sett i jordbruksområder, men man kan også finne den i byene. I byene kan man finne dem både på torg og åpne plasser – og på her på Ulsrud hos meg :-)
Fuglen finnes i store deler av Eurasia. Mange kaier overvintrer i Norge, men noen flyr sydover fra oktober.
Kaiene leter stort sett etter mat på bakken. Den spiser insekter, mark og snegler, men spiser også både frø og bær.
Kaiens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Den vakre admiralen (Vanessa atalanta) er en dagsommerfugl som tilhører flikvingene. Den har et vingespenn på ca. 60 mm og er en av våre vakreste sommerfugler med de fløyelssvarte vingene med røde bånd og hvite flekker.
Her på berget er det altfor kaldt til at Admiralen kan overvintre og den immigrerer fra Syd-Europa om våren og legger egg. Admiralen er funnet i Norge fra mai til oktober, men det er flest av dem i august/september.
Admiralen kan man finne i Europa, Nord-Afrika, Azorene, Kanariøyene, Tyrkia og Iran. Her hjemme kan den ses i hele Norge nord til polarsirkelen.
Stokkand (Anas platyrhynchos) er den vanligste andearten i Norge og man finner den ved alle typer stillestående og langsomt flytende vann. Den blir ca. 60 cm lang, veier ca. 800 – 1400 gram og har et vingespenn på ca. 80 – 100 cm. Stokkanden kan bli så gammel som 25 år.
Hunnen er brunspraglet over det hele, mens hannen har grønnglinsende hode, hvit halsring og rustbrunt bryst.
Stokkand er utbredt mange steder på den nordlige halvkule, bl.a. i Nord-Amerika, Europa og Asia. Den finnes over hele landet, men er mer sjelden i nord og i fjellstrøkene, mange overvintrer i Norge.
Stokkendene kan dykke ned til 1-2 meters dyp for å finne næring.
Jakt på stokkand er tillatt i hele landet fra 21. august til 23. desember og hvert år felles det over 50 000 stokkender.
 |  |
Stokkandens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Stor kålsommerfugl (Pieris brassicae) er en sommerfugl i gruppen hvitvinger og blir regnet som skadedyr på kålplanter. Kjønnene er relativt like og vingespennet er mellom 50 og 60 millimeter. Begge vingene er hvite på oversiden og den fremre vingespissen er svart. Lys grønn underside.
Den er utbredt i Asia og Europa. Her i Norge har den naturlig utbredelse på sør- og østlandet, men den er funnet over hele landet. Du finner den i hager og på gresskledde og blomsterrike enger.
Overvintringen skjer som puppe opphengt f.eks. på murvegger, steiner o.l. Stor kålsommerfugl flyr i to generasjoner fra mai til august/september.
Grønnfink (Carduelis chloris) er en olivengrønn fugl med litt gult på vingene. Den er lever som regel i flokk med andre fugler, spesielt grønnsisiken. Er det mye mat tilgjengelig kan det samle seg store flokker med grønnfinker.
Grønnfinken veier mellom 25 og 31 gram og er ca. 14,5 cm lang. Det hekker minst 100.000 par grønnfin i perioden fra april til juli og de kan få opptil 3 kull.
Det er en del grønnfinker som trekker sørover om vinteren (Nord-Europa, England), men mange overvintrer også i Norge. Grønnfinken trives best i lavlandet i åpen mark og langs kysten. Den er en vanlig gjest på fuglebrettene og spiser lite insekter, mest vegetabilsk kost.
Grønnfinkens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Toppand (Aythya fuligula) er en av våre minste dykkender med en lengde på ca. 43 cm, den veier ca. 0,5 – 1 kg og har et vingespenn på ca. 65 - 75 cm.
Hannen har svart overside, hode og bryst og land nedhengende nakkedusk, resten av undersiden er hvit. Hunnen er brun, med en tendens til nakkedusk.
Den er utbredt fra Island og østover gjennom hele Eurasia. I Norge finnes den langs kysten fra Jæren til Vesterålen, i innlandet på Østlandet og i Nord-Norge. Mange overvintrer på Kontinentet, men en del overvintrer langs norskekyssten.
Toppanden lever av bløtdyr, små krepsedyr, insekter og vannplanter.
Toppandens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Grønnsisiken (Carduelis spinus) er en liten gulgrønn finkefugl som veier ca. 12 gram og er ca. 12 cm lang. Hunnen er mer grågrønn enn hannen som har svart isse og flekk i strupen.
Grønnsisiken holder sammen i flokker og ses ofte sammen med grønnfinken, men i hekketiden trives den bedre alene.
Den er en relativt hyppig gjest på fuglebrettet og lever i gran- eller furuskog over hele landet. Grønnsisiken spiser frø fra bl.a. kongler. Den hekker fra april til juli og kan få opptil to kull. De fleste grønnsisikene trekker sydover til Vest-, Mellom og Sørvest-Europa i september-oktober, men i milde vintre er det en del som overvintrer også i Norge.
Grønnsisikens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Kanadagås (Branta canadensis) er ei gås i andefamilien. Den kan bli opptil 90-100 cm lang, veier 5 – 7 kg med et vingespenn på opptil 100 cm og er Europas største gås.
Opprinnelig kommer den fra Nord-Amerika, men den ble innført til Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Den er oppført på ‘norsk svarteliste’ og er uønsket her i landet.
Du finner kanadagåsen langs kysten og i innsjøer og elver over det meste av landet.
Det er tillatt med jakt på kanadagås i hele landet fra 10. august til 23. desember unntatt de tre nordligste fylkene.
Kanadagåsens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Sothøne (Fulica atra) er utbredt over store deler av Europa, Asia og Australia og finnes stort sett ved næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap. Den blir ca. 40 cm lang og veier ca. 700 gram og har en karakteristisk nikking når den svømmer. Hann- og hunfugl er like med hvitt nebb, mens ungfuglen er litt lysere enn voksen fugl.
Størstedelen av den norske bestanden finner man rundt Oslofjorden og i Rogaland, men man kan også finne den rundt Trondheimsfjorden og i Nordland.
Mange av sothønene trekker til Storbritania og Mellom-Europa, men en del overvintrer her i Norge og da spesielt langs den sørlige delen av norskekysten.
Sothønen dykker etter føden og livnærer seg stort sett av vannplanter, vanninsekter og larver, men kan visstnok også ta småfisk.
Sothønens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Vanlig rutevinge (Melitaea athalia) tilhører flikvinger og har et vingespenn på 32 – 42 mm. Den er den eneste av de fire norske artene av rutevinger som ikke er sjelden.
Den er vanlig på Sørlandet den sydlige delen av Østlandet, mer sjelden på Vestlandet. Fra Dovre og nordover finner man den i fjellformen norvegica. Den holder til i lett skogsterreng og gressmark. Ellers i verden finner man den i Europa og østover til Japan.
Larven lever på kjempe (Plantago), veronika (Veronica) og maribjelle (Melampyrum). Den er svart med små opphøyde hvite og lysegrønne prikker og oransje torner med svarte hår.
Hvitkinngås (Branta leucopsis) er en gås i andefamilien som blir 60 – 70 cm lang og veier mellom 1,5 og 2, 5 kilo. Den har et vingespenn som er ca. 120 – 140 cm. Det er nesten ingen forskjeller på hannen og hunnen, men hannen er litt større. Ungfuglene er lik de voksne, men mangler de hvite tverrstripene på ryggen, det grå på siden samt at den mangler de tydelige tverrstripene.
Denne fuglen er en av få som man kan finne ved Østensjøvannet i Oslo.
Det er lett å forveksle hvitkinngåsen med kanadagåsen ved første øyekast, men kanadagåsen har ikke den hvite pannen som hvitkinngåsen har. Hvitkinngåsen er forøvrig nesten bare halve størrelsen av en kanadagås.
Totalbestanden av hvitkinngås er på 250 000 – 300 000 og har vært i kraftig vekst den siste tiden. Det finnes ikke så mange i Norge, men det er satt ut hvitkinngjess en rekke plasser i Sør-Norge. I Sørøst-Norge er det satt ut ca 120 par som man hovedsakelig kan se i Bundefjorden (Indre Oslofjord). Disse overvintrer i Nederland.
Hvitkinngåsen spiser kun vegetabilsk føde, men kan ty til muslinger, snegler og tang dersom det er dårlig med mat.
Hvitkinngjessene lever i flokker nesten hele året, bortsett fra i hekketiden. Vårtrekket begynner i april og vintertrekket i september. Den er monogam og danner par som varer livet ut.
Hvitkinngåsens sang kan du høre her (via fuglar.no)
Dagpåfugløye (Vanessa io) er en dagsommerfugl og er lett gjenkjennelig med de store øyeflekkene på alle fire vingene. Den er en ganske stor sommerfugl med et vingespenn på ca 50 – 60 mm.
Du kan finne dagpåfugløye i skog, enger, parker og hager i lavlandet og opp til 2500 m.o.h. Den er ganske vanlig i Sørøst-Norge, men det virker nå som om den er i ferd med å spre seg nordover og er funnet både i Trøndelag og i Møre og Romsdal. Den ble første gang funnet i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.
Ellers i verden finner man den i Europa og østover til Japan.
Larvene lever på nesleplanten, de er svarte med små hvite prikker og svarte torner og blir ca. 50 mm lang. Dagpåfugløye overvintrer som voksen.
Spettmeisen (Sitta europaea) er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først. Bildene er tatt på hytta i Gudbrandsdalen hvor den har vært en fast gjest på fuglebrettet de siste årene.
Spettmeisen er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen. Det går en svart strek gjennom øyet og nebbet er like langt som selve hodet. Den kan bli ca 14-15 cm lang og vei opptil 23 gram. Den livnærer seg på frø, bær og nøtter.
 |  |
 |  |
Spettmeisen hekker nordover til Sør-Trøndelag, det har også vært forekomster av den enkelte steder i Nord-Trøndelag de siste årene.
Nøtteskrika (Garrulus glandarius) er en kråkefugl som lever i den sørlige delen av Norge, og disse bildene er tatt på hytta i Gudbrandsdalen. Den holder seg gjerne gjemt i tett vegetasjon f.eks. i skogen, men kan også ses i litt mer åpne områder med spredte trær. Den blir også kalt skogskjære eller gransjur.
Den er en bråkete, men sky fugl som forsvinner raskt dersom den forstyrres.
Vingene er svarte og hvite med et blått felt og svarte tverrbånd. De svarte og hvite fjærene på issen reiser seg opp i en topp dersom den blir opphisset. Nøtteskrika er ca. 35 cm lang og veier ca. 140 – 190 gram.
Nøtteskrika spiser mye insekter om sommeren i tillegg til egg og fugleunger, smågnagere, åtsel, frø og frukt. Den hamstrer gjerne (eike)nøtter om høsten som den graver ned til vintermat.
Nøtteskrika hekker fra april til juni, reiret er et omfangsrikt kvistreir i tette trær eller busker.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
En god fuglevenn har gjort meg oppmerksom på at bildet nedenfor faktisk ikke er en nøtteskrike. Bildene er tatt samme dag og til samme tidspunkt og uerfaren “fugletitter” som jeg er så jeg faktisk ikke det.
Fuglen på bildet under er en dompap og ikke en nøtteskrike. Som sagt så jeg ikke det og jeg trodde nesten ikke på det heller før jeg hadde studert andre bilder av dompaper. Dette er en ung dompap og ser man nærmere etter ser man jo at de faktisk er ulike bl.a. over ryggen.
Selv om dette ikke er en nøtteskrike lar jeg det bli stående i innlegget slik at man ser hvor like unge dompaper kan være nøtteskriker.
.jpg "Stor-kålsommerfugl-(2)")
