Fiskemåke

Fiskemåken (Larus canus) er en av våre vanligste måkearter og er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Den er en av de minste måkene og veier ca. 300 – 500 gram, er mellom 40 – 45 cm lang og har et vingespenn mellom 100 – 110 cm.

Den er utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika.  Mange av måkene overvintrer på vestlandet, mens andre (de sørnorske) drar ut av landet i august/september nedover til kystområdene i Danmark, Skottland, den engelske kanal og nedover til Portugal.

Jakt på fiskemåke er tillatt i hele landet fra 21. august til siste dag i februar.

Fiskemåkens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Grågås

Grågåsen (Anser anser) er en stor gås i andefamilien.  Den blir ca. 75 – 90 cm lang, vier ca. 2,5 – 5,5 kg og har et vingespenn på 150 – 180 cm.  Den er en trekkfugl med utbredelse i Europa og Asia.

I Norge hekker grågåsen stort sett langs kysten, men den er også registrert i innlandet på Østlandet.

Den norske bestanden trekker sydover til Nederland og Spania fra august/september og returnerer til Norge i slutten av mars/mai.  Enkelte overvintrer i Norge.

Det er tillatt med jakt på grågås i hele landet fra 10. august til 23. desember, unntatt i de tre nordligste fylkene.

Grågåsens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Kaie

Kaie (Corvus monedula) er en liten kråkefugl som ikke blir lenger enn ca. 35 cm.  Den lever stort sett i jordbruksområder, men man kan også finne den i byene.  I byene kan man finne dem både på torg og åpne plasser – og på her på Ulsrud hos meg :-)

Fuglen finnes i store deler av Eurasia.  Mange kaier overvintrer i Norge, men noen flyr sydover fra oktober.

Kaiene leter stort sett etter mat på bakken. Den spiser insekter, mark og snegler, men spiser også både frø og bær.

Kaiens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Stokkand

Stokkand (Anas platyrhynchos) er den vanligste andearten i Norge og man finner den ved alle typer stillestående og langsomt flytende vann.  Den blir ca. 60 cm lang, veier ca. 800 – 1400 gram og har et vingespenn på ca. 80 – 100 cm.  Stokkanden kan bli så gammel som 25 år.

Hunnen er brunspraglet over det hele, mens hannen har grønnglinsende hode, hvit halsring og rustbrunt bryst.

Stokkand er utbredt mange steder på den nordlige halvkule, bl.a. i Nord-Amerika, Europa og Asia.  Den finnes over hele landet, men er mer sjelden i nord og i fjellstrøkene, mange overvintrer i Norge.

Stokkendene kan dykke ned til 1-2 meters dyp for å finne næring.

Jakt på stokkand er tillatt i hele landet fra 21. august til 23. desember og hvert år felles det over 50 000 stokkender.

Stokkandens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Grønnfink

Grønnfink (Carduelis chloris) er en olivengrønn fugl med litt gult på vingene.  Den er lever som regel i flokk med andre fugler, spesielt grønnsisiken.  Er det mye mat tilgjengelig kan det samle seg store flokker med grønnfinker.

Grønnfinken veier mellom 25 og 31 gram og er ca. 14,5 cm lang.  Det hekker minst 100.000 par grønnfin i perioden fra april til juli og de kan få opptil 3 kull.


Det er en del grønnfinker som trekker sørover om vinteren (Nord-Europa, England), men mange overvintrer også i Norge.  Grønnfinken trives best i lavlandet i åpen mark og langs kysten.  Den er en vanlig gjest på fuglebrettene og spiser lite insekter, mest vegetabilsk kost.

Grønnfinkens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Toppand

Toppand (Aythya fuligula) er en av våre minste dykkender med en lengde på ca. 43 cm, den veier ca. 0,5 – 1 kg og har et vingespenn på ca. 65 - 75 cm.

Hannen har svart overside, hode og bryst og land nedhengende nakkedusk, resten av undersiden er hvit.  Hunnen er brun, med en tendens til nakkedusk.

Den er utbredt fra Island og østover gjennom hele Eurasia.  I Norge finnes den langs kysten fra Jæren til Vesterålen, i innlandet på Østlandet og i Nord-Norge.  Mange overvintrer på Kontinentet, men en del overvintrer langs norskekyssten.

Toppanden lever av bløtdyr, små krepsedyr, insekter og vannplanter.

Toppandens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Grønnsisik

Grønnsisiken (Carduelis spinus) er en liten gulgrønn finkefugl som veier ca. 12 gram og er ca. 12 cm lang.  Hunnen er mer grågrønn enn hannen som har svart isse og flekk i strupen.

Grønnsisiken holder sammen i flokker og ses ofte sammen med grønnfinken, men i hekketiden trives den bedre alene.

Den er en relativt hyppig gjest på fuglebrettet og lever i gran- eller furuskog over hele landet.   Grønnsisiken spiser frø fra bl.a. kongler.  Den hekker fra april til juli og kan få opptil to kull.  De fleste grønnsisikene trekker sydover til Vest-, Mellom og Sørvest-Europa i september-oktober, men i milde vintre er det en del som overvintrer også i Norge.

Grønnsisikens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Kanadagås

Kanadagås (Branta canadensis) er ei gås i andefamilien.  Den kan bli opptil 90-100 cm lang, veier 5 – 7 kg med et vingespenn på opptil 100 cm og er Europas største gås. 

Opprinnelig kommer den fra Nord-Amerika, men den ble innført til Europa på begynnelsen av 1900-tallet.  Den er oppført på ‘norsk svarteliste’ og er uønsket her i landet.

Du finner kanadagåsen langs kysten og i innsjøer og elver over det meste av landet.

Det er tillatt med jakt på kanadagås i hele landet fra 10. august til 23. desember unntatt de tre nordligste fylkene.

Kanadagåsens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Sothøne

Sothøne (Fulica atra) er utbredt over store deler av Europa, Asia og Australia og finnes stort sett ved næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap.  Den blir ca. 40 cm lang og veier ca. 700 gram og har en karakteristisk nikking når den svømmer.  Hann- og hunfugl er like med hvitt nebb, mens ungfuglen er litt lysere enn voksen fugl.

Størstedelen av den norske bestanden finner man rundt Oslofjorden og i Rogaland, men man kan også finne den rundt Trondheimsfjorden og i Nordland.

Mange av sothønene trekker til Storbritania og Mellom-Europa, men en del overvintrer her i Norge og da spesielt langs den sørlige delen av norskekysten.

Sothønen dykker etter føden og livnærer seg stort sett av vannplanter, vanninsekter og larver, men kan visstnok også ta småfisk.

Sothønens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Hvitkinngås

Hvitkinngås (Branta leucopsis) er en gås i andefamilien som blir 60 – 70 cm lang og veier mellom 1,5 og 2, 5 kilo.  Den har et vingespenn som er ca. 120 – 140 cm.  Det er nesten ingen forskjeller på hannen og hunnen, men hannen er litt større.  Ungfuglene er lik de voksne, men mangler de hvite tverrstripene på ryggen, det grå på siden samt at den mangler de tydelige tverrstripene.

Denne fuglen er en av få som man kan finne ved Østensjøvannet i Oslo.

Det er lett å forveksle hvitkinngåsen med kanadagåsen ved første øyekast, men kanadagåsen har ikke den hvite pannen som hvitkinngåsen har.  Hvitkinngåsen er forøvrig nesten bare halve størrelsen av en kanadagås.

Totalbestanden av hvitkinngås er på 250 000 – 300 000 og har vært i kraftig vekst den siste tiden.  Det finnes ikke så mange i Norge, men det er satt ut hvitkinngjess en rekke plasser i Sør-Norge.  I Sørøst-Norge er det satt ut ca 120 par som man hovedsakelig kan se i Bundefjorden (Indre Oslofjord).  Disse overvintrer i Nederland.

Hvitkinngåsen spiser kun vegetabilsk føde, men kan ty til muslinger, snegler og tang dersom det er dårlig med mat.

Hvitkinngjessene lever i flokker nesten hele året, bortsett fra i hekketiden.  Vårtrekket begynner i april og vintertrekket i september.  Den er monogam og danner par som varer livet ut.

Hvitkinngåsens sang kan du høre her (via fuglar.no)

Spettmeis

Spettmeisen (Sitta europaea) er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først.  Bildene er tatt på hytta i Gudbrandsdalen hvor den har vært en fast gjest på fuglebrettet de siste årene.

Spettmeisen er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen.  Det går en svart strek gjennom øyet og nebbet er like langt som selve hodet.  Den kan bli ca 14-15 cm lang og vei opptil 23 gram.  Den livnærer seg på frø, bær og nøtter.

Spettmeisen hekker nordover til Sør-Trøndelag, det har også vært forekomster av den enkelte steder i Nord-Trøndelag de siste årene.   

Nøtteskrike

Nøtteskrika (Garrulus glandarius) er en kråkefugl som lever i den sørlige delen av Norge, og disse bildene er tatt på hytta i Gudbrandsdalen.  Den holder seg gjerne gjemt i tett vegetasjon f.eks. i skogen, men kan også ses i litt mer åpne områder med spredte trær.  Den blir også kalt skogskjære eller gransjur.

Den er en bråkete, men sky fugl som forsvinner raskt dersom den forstyrres.
Vingene er svarte og hvite med et blått felt og svarte tverrbånd.  De svarte og hvite fjærene på issen reiser seg opp i en topp dersom den blir opphisset.  Nøtteskrika er ca. 35 cm lang og veier ca. 140 – 190 gram.

Nøtteskrika spiser mye insekter om sommeren i tillegg til egg og fugleunger, smågnagere, åtsel, frø og frukt.  Den hamstrer gjerne (eike)nøtter om høsten som den graver ned til vintermat.

Nøtteskrika hekker fra april til juni, reiret er et omfangsrikt kvistreir i tette trær eller busker.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

En god fuglevenn har gjort meg oppmerksom på at bildet nedenfor faktisk ikke er en nøtteskrike.  Bildene er tatt samme dag og til samme tidspunkt og uerfaren “fugletitter” som jeg er så jeg faktisk ikke det. 

Fuglen på bildet under er en dompap og ikke en nøtteskrike.  Som sagt så jeg ikke det og jeg trodde nesten ikke på det heller før jeg hadde studert andre bilder av dompaper.  Dette er en ung dompap og ser man nærmere etter ser man jo at de faktisk er ulike bl.a. over ryggen.

Selv om dette ikke er en nøtteskrike lar jeg det bli stående i innlegget slik at man ser hvor like unge dompaper kan være nøtteskriker.

Granmeis

Granmeisen (Poecile montanus tidligere Parus montanus) har jeg dessverre heller ikke hatt på besøk her i hagen.  Bildene er hentet fra hytta i Gudbrandsdalen hvor den er en hyppig gjest på fuglebrettet.

Granmeisen blir ca. 12 cm lang og får en vekt på ca. 11 gram og er lett å kjenne igjen på den svarte hetta.  Den har hvite (lyse) kinn, en svart flekk på strupen og hvite striper langs vingene. Ryggen er relativt mørk grå mens undersiden er lysere grå.

 

Granmeisen finner du i hele Norge i bar- og blandingsskog.  Den er som sagt en hyppig gjest på fuglebrettene, spesielt i og i nærheten av barskog.  Den spiser insekter og edderkopper om sommeren og frø, bær og nøtter om vinteren.  Granmeisen pleier ofte å hamstre frø om høsten som blir gjemt bl.a. under lav på trærne.

Den hekker fra april til juli, ofte i gamle, hule trær.

 

Endelig godt med besøk på foringsplassene

Ja nå har jeg ventet lenge på at det skal ta seg opp med besøk ute på terrassen.  Selv om jeg har hengt opp den ene godbiten etter den andre har besøkene uteblitt.

 

Men i helgen har det endelig tatt seg opp. I går og i dag har vi hatt besøk av de “vanlige” blåmeisene og kjøttmeisene, men også av pilfink, grønnfink, svarttrost og nytt her hos oss – gråsisik.

Hettemåke

Hettemåken (Larus ridibundus) er en av de vanligste måkene i Norge, disse er fotografert ved Østensjøvannet som ligger bare 5 minutter unna. Den blir også kalt for hettemåse og lattermåse.

Voksne måker (både hann og hunn) er grå på oversiden, mens resten av kroppen er hvit.  Ungfuglene har en mer brunspettet fjærdrakt.  Hettemåkene blir ca. 36 cm lange, veier ca. 300 gram og har et vingespenn på ca. 95 – 105 cm.

Hettemåkene finnes både i Europa, Asia og Canada.  Her i Norge er bestanden økende og du finner dem i kyststrøkene helt nord til Varangerfjorden, men hovedbestanden finnes i Sør-Norge rundt Oslofjorden. 

De spiser mark, frø, fisk og insekter fra bakken og vannet, men fanger også insekter i flukt.

Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og innsjøer.  Flesteparten av hettemåkene trekker sørover om vinteren, brorparten til Vest-Europa, men enkelte drar også til Nord-Afrika.

Sidensvans

Sidensvansen (Bombycilla garrulus) er stort sett en vintergjest i Norge og her hos meg ser jeg den som regel bare på høsten.  Da kommer de i store flokker som setter seg ned både på kablene og trærne rundt om i nabologet.  Her hos meg er de spesielt glad i bærene på prydepletreet.

Sidensvansen tilhører spurvefamilien og er beigerosa med svart strupe, fargerike vingeflekker og gul stjert.  Den ser nesten litt eksotisk ut og er lett å kjenne igjen, spesielt med den lange tufsen på hodet.  Den blir ca. 19 cm lang og veier ca. 60 gram.

 

 
Sidensvansen livnærer seg på insekter på sommeren og bær og noe insekter om vinteren.  Den finnes i Europa, Asia og nordvestre Nord-Amerika.